Min historie: CAH Asbjørg

Av Asbjørg M. Engdal Olsen (CAH) 

Jeg heter Asbjørg M. Engdal Olsen, er 75 år, og bor i Trondheim. Min sykdomshistorie startet sommeren i 1952, da var jeg 10 år. Etter legebesøk på hjem – stedet ble jeg sendt til Rikshospitalet for behandling. Jeg følte meg frisk, men skulle opereres. Skjønte ikke så mye for ingen forklarte hvorfor? Jeg vet ikke om mamma og pappa visste så mye heller. Jeg var for tynn til operasjon så jeg måtte på ett barnehjem for å ”fores opp”. Det var jo litt vanskelig for ei jente fra ei lita bygd på Nordmøre. De skjønte jo ikke hva jeg sa. Dialekta mi var brei og jeg skjønte ikke at de ikke forsto meg? Jeg snakket jo norsk! Det ble en stor operasjon da det meste av begge binyrene ble fjernet. Hver sommer (i noen år) måtte jeg tilbake for kontroll. De måtte finne den rette doseringen av kortison. Jeg tok mine tabletter, 1/2 morgen og 1/2 kveld i alle år. Visste ikke bedre enn at den siste tok jeg før jeg la meg. Jeg levde greit slik. Hadde ikke noen problemer. Ingen snakket om hva som feilte meg. Jeg har 4 yngre søsken som heller ikke visste noe. Jeg husker at jeg var en del sint. Det var kanskje en negativ side med for mye testosteron. Jeg var litt ”guttete”, likte å klatre i trærne og var litt sterk. På bilder ser jeg at jeg i 10-årsalderen var mye lengre enn mine klassevenninner. Etter operasjonen stoppet veksten, og jeg ble til slutt mindre enn mine 3 søstre. Mitt medlemskap i MAF har betydd mye for meg. Jeg kom inn i foreningen for ca. 10 år siden, og har ved kurs og møter fått informasjon og praktisk hjelp (f.eks. sprøytekurs) som har vært til stor nytte for meg. Dessuten er det viktig å treffe andre i foreningen for sosialt samvær og for å utveksle erfaringer. Det var min bror, som har Addisons sykdom, som anbefalte meg å bli medlem i foreningen. Jeg har hatt noen ”kriser”. Det var f.eks. ei påske hvor alle i familien hadde diare og oppkast. Da ble jeg mye syk, og på grunn av oppkast klarte jeg ikke å beholde kortisonet, slik at jeg måtte få hjelp på sykehus med kortison og væske. Så snart en får det intravenøst, kommer en fort til hektene. En annen gang var jeg på ferie på Tenerife med de samme problemene med oppkast. Da hadde jeg med meg mitt lille kort ”Livsviktig informasjon om kortisolmangel”, med engelsk tekst på baksiden. Dessuten hadde jeg med et brev med de samme opplysningene på. Dette åpnet alle dører på sykehuset der nede, og jeg fikk all den hjelp jeg trengte for å bli helt frisk. Av og til er det avgjørende at en har støt – te rundt seg, og jeg har mann som er veldig påpasselig. Jeg går nå til kontroll på endokrinologisk avd. v/dr.Kristian Fougner, ca 1 gang i året. For noen år siden fikk jeg råd om å endre kortison – mengden til 1/2 morgen og 1/2 midt på dagen, og 1/4 ca. kl. 18.00, noe som har vært positivt for meg.